Skal du reise til Stockholm om sommeren her er en tips til deg: ALDRI, ALDRI I LIVET ta toget, i hvert fall ikke SJ, ikke på en fredag og har du små barn, skal du vite en ting - dere er ikke velkomne!
Jeg er 34 år gammel og aldri i livet mitt har jeg møtt så uvennlig og uforståelig betjent som på toget til SJ, aldri i mitt liv har jeg hatt en mer ydmykende reise og aldri har jeg hatt en mer ubehagelig reise som de seks timene denne fredag. Jeg hadde med meg datteren på 1,5 år. Jeg syntes mest synd på henne.
Jeg skulle dra til Stockholm fra Oslo, vanligvis tar jeg flyet fordi med en baby er det mye enklere, raskere og billigere. Denne helgen kostet flybillettene 5000 NOK, derimot togbilletter kostet 600 SEK - siden vi ikke har den beste tiden økonomisk sett, var det eneste måten å komme seg til Stockholm med toget. Jeg har kjørt toget mye i Norge, det er alltid behagelig, når det er sydenvarmen ute er det alltid fint og kjølig på NSB togene, det er plass til barnevogn, til og med når man ikke har kjøpt plass og toget er fullt. SJ toget hadde jeg aldri tatt før, men jeg var sikker på at de svenske togene ikke kan være verre en de norske. Her tok jeg feil. Jeg ante ikke at : 1) det er trangt 2) uten hjelp er det umulig å komme på toget med barnevogn og koffert 3) og det er dritvarmt i vognet når det er sommer som nå ute. De blir vanskelige seks timer, tenkte jeg og ante ikke at det blir mye verre snart.
Jeg har en gammel vogn, som det ikke går an å slå sammen så enkelt som det og i tillegg var Britt Ida så trøtt at vi fant en liten krok hvor det er plass til kofferter og barnevogn, vi var ikke på vei, det var plass til koffertene også. Jeg fikk seteplass rett ved siden av vognet, da alle hadde satt seg tok jeg Britt Ida til vognet for at hun skal få sove litt (fy f***n det var sikkert 40 varmegrader i toget!), alle som har reist med småbarn, vet hvordan det er å ha med seg et trøtt barn. Og da kom betjenten. "Du kan ikke ha vognet her, vi skal ha plass til koffertene!" sa han. "Ja, men..." begynte jeg. Nei, det spilte ingen rolle hva jeg sa.
"Du kan ikke bare reise med barn om sommeren uten å kjøpe plass," sa han på den uhyggeliste måten. Jeg prøvde å forklare at hun skulle sove i vognet, men han gjentok at jeg kan ikke bare forvente at det et greit å reise med barn uten å ha kjøpt plass. Jeg ble fortvilet og begynte å gråte. "Får jeg lov til å være der da (mellom to vogn, jeg vet ikke hva det heter på norsk)?" "Ja da," svaret han surt, " og da blir dere der under hele reisen!" Jeg satt meg på trappen ved siden av vognet, så på lille slitne Britt Ida som hadde det så varmt ( det var ENDA varmere her!) og jeg kunne ikke slutte å gråte. Det var ydmykende, fordi det var nesten som om noen hadde sagt til meg at jeg er for fattig til å reise med barn, det føltes som om jeg ikke hadde betalt for reisen og fikk sitte på trappen fordi noen hadde vært så snill og gjort oss en tjeneste. "Du kan egentlig ikke stå her heller, fordi folk skal gå forbi," sa betjenten da han gikk forbi meg. Jeg flyttet med ned på trappen og tok barnevognet så nær døra som det gikk an å gjøre.
Ja, det er min feil at jeg ikke hadde kjøpt seteplass, men det var første gang jeg tok det toget og jeg hadde ikke ekstra penger uansett, jeg måtte låne penger for å komme med til Oslo fra Lillehammer. Ja, det er min feil at jeg er så fattig at jeg ikke kan ta fly, men skal dette gi rett til å være så stygg mot meg. Jeg sier ikke at mødre er noe "hellige kuer", men litt forståelse burde man ha. Det er ikke bare å si til et 1,5 åring at nå skal du sitte her, ikke bevege deg, det er vanskelig å reise med barn når de er trøtte og når det er varmt. Ja da, ja da, ditt barn, ditt problem, kan dere si, ikke reis med barnet da! Dere har rett i det, men noen ganger er man nødt til å gjøre det.
En ting lærte jeg i det fordømte toget som minnet mer om et stekeovn, i bråket fordi de dørene lager jo forferdelig lyd da de åpnes og stenges (lille Britt Ida måtte ha vært så sliten og varm at hun klarte faktisk sove i det bråket), hvor i tillegg til de dørene måtte jeg i seks timer høre på en somaler, som drakk whiskey, snakke høyt i telefon. Jeg lærte at ALDRI ALDRI i livet skal jeg ta SJ toget igjen. "Don't cry, don't cry," sa somaleren til meg, "no problem!" og smilte. "You norsk, no problem, you freedom, I Africa, don't cry! sa han. Han var høytsnakkende og hadde drukket for mye, men til å med han var snille, i motsetning til den fæle betjenten. Jeg hadde nesten lyst til å spørre om jeg også kan få litt whiskey.
Værste seks timer i mitt liv. Og sannsynligvis i Britt Idas også. Håret hennes var helt våt av svett og varmen.
No comments:
Post a Comment