Herlige mennesker, en røyskatt og livsløgn

Jeg tror på skjebne, jeg tror  ting ikke skjer uten grunn. Man kan si at det var flaks eller at jeg var heldig at nettopp jeg ble plukket ut som den studenten som skulle til Norge i 1997, at Anton hadde besøkt Rotary klubben i Tartu (hvorfor ikke Tallinna?), at jeg kom til de familiene i Lillehammer (jeg var ikke bare som en student fra øst-Europa, men de kalte meg for sin estisk datter), at jeg fikk så god kontakt med Anton, at jeg nå 18 år senere, helt tilfeldig så ham på gata, at jeg gikk tilbake og at han forstatt var der (ventet på meg?), men jeg sier at det er skjebnet. 

Etter en flott søndagstur til Svarga med Anton, ble jeg og Ida invitert til middag av Antons barnebarn Lilian. Da trodde jeg at det bare blir EN høftlig middag, at jeg finner en familie i Lillehammer det kunne jeg ikke drømme om.  Jeg er så takknemlig for det. Jeg har ikke kjent dem lenge, men det føles som vi er familie, og Nicolai er den søteste gutten jeg vet. Tenk at en STOR gutt på fem ar vil leke med en baby. "Sa gøy at Ida kommer på besøk," hadde han sagt til mammaen og blitt så skuffet da han fikk vite at Ida er i Estland. "Hvorfor tok du med mat?" spurte han meg da han så meg i går (jeg hadde med meg litt estisk sjokolade), "vi har dessert også." 

"Men bare gå opp du - jeg skal ta en runde med sykkelen min, men mamma er oppe og spiser potetgull," sa han til meg. Umulig å ikke være glad i den gutten. Kanskje de er grunnen til at jeg følte meg som hjemme da jeg kom tilbake til Lillehammer forrige uke? Jeg hadde savnet dem. Jeg ønsker at mannen min kunne finne en jobb her i Lillehammer, at vi kunne bo som familie og at han kunne bli kjent med de herligste mennesker jeg har møtt i Norge. Det er herlige, snille, søte, vittige og jeg må bare spørre meg  "hvorfor liker deg meg da?"

I går etter jeg kom hjem begynte jeg å drømme. Sammen kunne vi få til den kuleste og koseligste caféen i byen. Med god kaffee, hjemmelaget kaker, lekehjørnet til barna... Ja, jeg vet at det er urealistisk, jeg mangler jo (BARE!) ca 70 000 kroner for å fa det til. Men det er lov å drømme, ikke sant? Kanskje jeg skulle spille lotto? Det hadde vært så kult! Jeg vet jeg dagdrømmer for mye, men i går før jeg la meg, så jeg i tankene mine hvordan det skal se ut og det ble fint;) 

Vi drakk vin - rød og hvit og prosecco - spiste nydelig middag, lo og jeg glemte alle problemene mine.  De var ikke viktige, det spilte ingen rolle at jeg er redd framtiden, jeg hadde det så fint der og da. Og sa skjedde det. Anton jr og Lilian ble Dr.Rellinger fra "Vildanden" som tok livsløgnet fra estlendere. "Oj, jeg visste ikke at Skype var estisk," ble Lilian overrasket da hun hadde googlet fakta om Estland. Jeg nikket stolt. Ja, Skype er estisk oppfinnelse! "Trodde det var svensk," sa Anton jr. "Nei, det er estisk!" sa jeg med 100% sikkerhet. Skype er jo estisk. Alle estlendere vet det. Vi googlet litt til og fant ut at Skype ER svensk, men at Skype software er estisk. Det er jo nesten som å si at Volvo er estisk fordi setebelter er laget i Estland.  Sa enkelt var estisk drøm knust. "Har du hørt om Minox?" spurte Lilian. Jeg nikket. "Det står her i artikkelen, at estlendere sier det er estisk, men at oppfinneren egentlig var fra Latvia. Igjen! En estisk "success-story" til som ble knust. Det var noen andre ting vi (visstnok) har oppfunnet, men jeg vet ikke om det er noe å skryte av. Kiiking for eksempel. Hvorfor er vi så stolte av det? 

Og husker dere jeg fortalte at jeg holder på å skrive en bok om opplevelsene mine i Norge, men at jeg mangler tittel? Jeg har tittelen nå - "Herlige mennesker, en røyskatt og livsløgn". En røyskatt spør dere? Jo. Jeg fortalte om boken i går og fortalte at det ogsa inneholder en kapittel hvor jeg ble lurt av en 11 år gammel gutt opp til svart løype. En liten luring som het Anton. Jeg fortalte hvor sint jeg var, fordi jeg var sikker på jeg kommer til a dø, fordi jeg kunne ikke stå på slalåm. "Så trist at du ikke kan lese det, fordi det er på estisk," lo jeg. Anton mente at han har en app, som oversetter. "Vi kan teste den appen med en gang," sa jeg, fordi jeg hadde jo skrevet om det i bloggen også. "Din lille røyskatt," oversatt appen teksten min (og mye annet morsomt). "Røyskatt?" spurte han.  Jeg visste ikke hva en røyskatt er, vi googlet og fant ut at det var det jeg hadde ment, på estisk (på estisk bruker vi ordet "suslik" (røyskatt) til å beskrive noen som er en luring). 

Er dere enige i at det er en bra tittel? Og tenk hvis det blir til en bestseller som oversettes til 60 språk...

Sa jeg allerede hvor takknmelig jeg er at jeg har en familie i Lillehammer?