En norsk utlending som bor i Estland

Jeg har noen venner som mener at noe av det verste man kan gjøre er å snakke feil. Når de hører en utlending gjøre feil på estisk ler de og retter selvfølgelig feilene, fordi man SKAL snakke grammatisk korrekt. Det er idiotisk mener jeg. Vi har 14 kasus. Fjorten! Stor del av estlendre selv gjør feil, noen ganger til og med pinlige feil, de skriver feil ordene som vi lærer på barneskole. Og så ler vi hvis noen som har lært språket vårt i noen år ikke kan alt. Det er umulig å kunne alt på estisk! Jeg elsker estisk, jeg liker å skrive, men gjett hvilket fag jeg ikke likte på skolen. Estisk. Hvorfor? Jo, fordi jeg var dårlig i grammatikken og fikk ikke de beste karakterene. Noe som var forventet av meg. "Hvordan er det mulig at en flink jente som deg ikke kan estisk?" ble jeg spurt ofte. Derfor mener jeg at det ikke er så ille når utlendinger gjør feil eller uttaler ordene rart. Det viktigste er at de prøver, at de tør snakke i et annet språk og at vi forstår hva de ønsker å si. Meningen bak feil grammatikk og dårlig uttalselse. Selvfølgelig skal vi rette dem når for å unngå (pinlige) misforståelser. Vi vet hva "å rape" betyr på norsk og vi vet hva "to rape" betyr på engelsk. Når en norskmann sier til en engelskmann at  "sometimes I rape after I've been eating" kan det lede til trøbbel. Hvis ikke feilen at "å rape" heter "to burp" blir rettet. 

Jeg flyttet til Norge som utvekslingstudent da jeg var 16. En vanskelig alder. Jeg var usikker på meg selv, hadde sannsynligvis også lav selvtillit. Jeg lærte norsk på fire måneder, dvs jeg forstod stort sett alt som ble sagt til meg, men foretrakk å snakke engelsk og være sammen med andre utvekslingstudenter, utlendinger, som meg, fordi jeg hadde hørt klassekameratene mine gjøre narr av en vietnamesisk gutt som ikke klarte å uttale "r". Jeg ville snakke perfekt norsk, men siden jeg visste at jeg kommer til å gjøre feil, snakket jeg helst engelsk. Jeg ble aldri venner med klassekamerater, de forstod meg ikke og sannsynligvis likte ikke at jeg ikke hadde lært språket, men fikk aldri vite at det var pga av dem jeg ikke turde snakke norsk med dem. Da jeg noen ganger likevel gjorde det, ble de overrasket av norsk kunnskapene mine og uttalelesen. "Du snakker så bra," sa de, men jeg var redd og snakket engelsk.

Jeg er glad at jeg bodde hos familier som ikke lo. De lærte meg språket fra første dagen og rettet meg når det gikk for galt. Jeg var ikke redd med dem. Hjemme hos dem snakket jeg norsk. Men ikke på skolen. 

Mine beste venner var utvekslingstudenter Yuko og Tomotaka fra Japan og Faylyn fra New Zealand. Tomotaka snakket veldig lite og veldig dårlig engelsk, Yuko oversatt det han ønsket å si til meg og Faylyn. Vi lo aldrig på ham. Og Faylyn, som hadde engelsk som morsmål, lo aldri på oss. Etter et halvt år kunne Tomotaka ganske bra engelsk og vi alle kunne en del norsk. Det spilte ingen rolle hvordan vi snakket med hverandre, feil eller ikke, vi forstod hverandre og hadde det gøy! 

Mitt største problem med norsk nå er at jeg ikke klarer å være morsom. Jeg syns jeg er ganske morsom person på estisk/i Estland, men jeg blir stille og kjedelig, en skikkelig nerd på norsk. "Takket være" mine venner, som retter hver eneste feil utlendinger gjør, og klassekamerater jeg hadde i Norge for 13 år siden, er jeg redd for å gjøre for mange feil, at jeg ikke finner riktige ord og at noen kommer til å le.  Jeg føler meg også dum på norsk. Jeg vet en del av kunst, litteratur, historie, arkitektur og politikk, jeg er kjent for mine "saftige" uttalelser, men ofte finner jeg det lettere å svare "jeg vet ikke" når jeg blir spurt for eksempler min mening om estisk utenlandspolitikk. Jeg vil ikke svare feil. Grammatisk selvfølgelig. 

Trist,ikke sant? Jeg vet. Jeg jobber med saken, jeg vil snakke norsk som en utlending. En stolt utlending som kan norsk så bra som mulig. Men det rareste er jeg føler meg ikke som utlending i Norge, hver gang jeg er der føler jeg at jeg er hjemme. En del av meg føler seg norsk;) Jeg er en norsk utlending som bor i Estland.