Jeg må innrømme at etter at jeg ble mor satt jeg større krav til meg selv, krav om det som ma rekkes i lopet av et døgn. Da Britt Ida ble født ble jeg stresset at jeg ikke klarte å vaske golvet hver dag, at huset sa litt rotete ut, jeg ble stresset over at rare ting som for eksempel brystpumpe lå på kjøkkenbenken. Jeg stresset mye. Jeg klarte ikke å skjønne at alt dette er helt normalt.
Jeg så bilder av supermødre som klarte å lage hjerteformede gulrot-snacks til sin 6måneder gammel baby, jeg så bilder på Instagram, Facebook og Pinterest, den fordømte Pinterest som gjør at 90% av mødre føler seg mislykket fordi de ikke er dyktige på diy-prosjekter, og jeg ble så irritert. Irritert over at ikke jeg klarte alt dette - hjerteformede snacks , barnemat fra økologiske grønnsaker, tre retters middag til mannen. I tillegg skulle jeg og barnet se bra ut 24/7. Jeg prøvde. Jeg prøvde å være en bra mor etter standarder fra Pinterest og Instagram. Jeg klarte ikke.
Og plutselig forstod jeg at jeg ikke er perfekt. Jeg vil aldri være perfekt. Og jeg forstod at det er greit. Det er greit og være "bra nok", det er greit å ta snarveier, det er greit å spise frossen pizza, det er greit a ha støv på soverommet, det er greit.
Ingen forventer at vi skal være perfekte. Det er bare vi selv, vi som prøver å være supermødre, som setter oss selv større og større krav.
"Alle døgnets våkne timer skal fylles med høykvalitetssysler. Kvinner forventes å knuse glasstak i arbeidslivet, heie frem medsøstre, levere bunnlinjen, gjøre kometkarrierer. Og samtidig oppdra høytpresterende barn, bruke tøybleier og fullamme, lage den fordømte tomatsuppen, bli en «yummy mommy» seks uker etter fødsel, ikke bare lese en bok, men være med i en boksirkel – og diskutere boken på Twitter, ikke bare trene seg tynn, men trene seg sterk."
Ja, jeg ser nå at Britt Ida har lært meg multitasking. Jeg klarer å lage middag sammen med henne, men det betyr ikke at jeg MÅ lage tre retters middag hver dag; ja, jeg klarer å vaske golvet og støvsuge sammen med henne, men det betyr ikke at jeg MÅ gjøre det hver dag. Jeg har forstatt at det er greit at leketøyene hennes er overalt, at jeg ikke finner tannbørste mitt fra baderommet, men bak sofaen og jeg har forstatt hva det betyr å ha barnet i huset. Jeg kan ikke ha blomster på bordet eller levende lys, jeg kan ikke nyte varm te eller et glass med rødvin før hun sover, jeg er blitt 10 år eldre på 1,4 år, men hvet dere hva? Alt dette er også greit.
Og de som klarer å presentere seg som supermødre - de har babysitter, de bor sammen med (svige)mor som passer på barnet mens moren rekker alt annet - å jobbe, blogge, feste, vaske, bake til og med hjemmelaget Napoleonskake.
Etter at jeg forstod dette, stresser jeg mindre. Jeg setter ikke absurde krav til meg selv. Jeg vil ikke våre best. Jeg må ikke være perfekt. Jeg må være god nok;) Og jeg tror Britt Ida setter pris pa det når hun blir eldre. Så jeg tror det blir ingen kaninformede brødskiver her i huset. Og jeg tror hun blir ikke mindre lykkelig av dette.
Eller? i hvert fall ikke før hun begynner på barneskole;)
Forskjell mellom to bilder? Facebook og virkeligheten;)
Det eneste et barn på 1 ar 4 maneder trenger er oppmerksomhet og kjærlighet. Det eneste hun egentlig bryr seg om. Merkeklær og alt annet "jåleri" er for meg selv. (Jeg er litt forfengelig, det skyler jeg ikke;)
Til slutt vil jeg bare vise hva mor har funnet fra loppiser i Stockholm. Sengeteppen er fantastisk ikke sant?
PS: Ingen ser fra bildet HVOR støvete huset EGENTLIG er, så gjennom Instagram og Facebook ser livet vårt ganske perfekt ut. Ikke bare godt nok;)
No comments:
Post a Comment